Birger Heiberg
En blogg på mittmedium.no
Bloggnykomling
0669 dager
Hepp alle der ute.
Blogging er en ny ting for meg, men jeg lærer nok etterhvert. Det mest prekære blir sannsynligvis å huske å skrive.
Fint med tips om hva som ønskes omblogget!
I skrivende stund er det 19 juli i det herrens år 2010. Det regner, blåser og er koldt for årstiden, samtidig leser vi at 2010 er det varmeste året på 150 år. Sett fra vår del av verden virker dette en smule underlig, og jeg må medgi at jeg nok ikke stoler helt på tallene.
Samtidig hører vi fra en engelsk journalist, Christopher Booker, at FNs klimapanel er under sterkt press, ikke minst fra seriøse forskere som ikke lenger kan gå god for det tallmaterialet som stammer derfra. Den harde kjerne i panelet holder imidlertid stand, samtidig som som klimaguru Al Gore er under mistanke for sexovergrep. For den som følger litt med bak det som skrives i mainstream-media, er ikke dette noen bombe, dessverre. Vi vet også at Gore’s film om klimaendringene ble nektet vist på engelske skoler fordi retten fant at den var full av feil.
Hva som er hva i dette skal vi ikke ta stilling til, men bare anmoder en hver om å gjøre sine egne undersøkelser, tenke egne tanker, og trekke egne slutninger.
Vi ser jo med våre blotte øyne hva vår egen regjering er i stand til å stelle i stand, der de godkjenner, midt i ferien selvsagt, en åpen strømlinje gjennom et av stedene som står på FNs verdensarvliste; Hardanger. Maken til vanvidd skal man lete lenge etter, all den tid vi vet at det kan trekkes en sjøkabel i stedet, sikkert noe dyrere, men noen må snart huske hvem sine penger regjering og storting disponerer; nemlig dine og mine penger.
Det regner fortsatt, og det blåser. I mine verden er det eneste klimaet som er under angrep menneskers moralske klima. Det er nesten så jeg vurderer sivil ulydighet når det kommer til kraftlinjen i Hardanger.
Fortsatt god sommer til hver i sær, husk å høste rips og solbær!
Velkommen til Mittmedium – bloggavdelingen
0679 dager
by Leif B Kristiansen
in Diverse
Medium holder nå på å utvikle en nettportal som i nærmeste fremtid vil bli tilgjengelig. I den forbindelse har vi satt opp to blogger, en til Birger Heiberg som skriver fast i Medium og redaktør Leif B Kristiansen i månedsmagasinet Medium.
Det vil etter hvert komme flere blogger tilknyttet www.mittmedium.no så snart denne er oppe og går. Ta gjerne kontakt dersom det er noe du lurer på eller dersom du ønsker å bidra til å gjøre portalen til Norges beste internettportal for det alternative miljøet i Norge.
Send en e-post til leif@mediumforlag.no eller legg igjen en kommentar nederst på siden!
Jorden på randen av stupet: Hva kan vi gjøre?
2725 dager
Dette er et eksempel på en miljøvennlig bil. Den er over ti år, og følgelig forbi det stadiet hvor biler vanligvis kasseres. For hvert år den holdes på veien unngås en ny bil å bli produsert og solgt. Forurensingen ved nyproduksjon er formidabel i forhold til daglige utslipp fra eldre biler. En eldre bil er dessuten lett å vedlikeholde, og reservedeler er ofte rimelig. Med andre ord – et eksempel på det motsatte av bruk og kast, som er jordens store fiende.
Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no
Ifølge Hopiindianerne er det i første rekke mangel på respekt for Jorden som er hovedproblemet. I dette ligger overforbruk og regelrett forsøpling av planeten. For å forstå hvordan det har blitt slik, særlig etter de siste 30 års hodeløse utvikling, er vi nødt til å se på noen politiske og ikke minst samfunnsøkonomiske forhold.
Det kan se ut som om mange politikere er opptatt av det samme som Hopiene, i hvert fall brukes det ord som kan tyde på det. Daglig får vi formaninger fra politikere verden over at vi må tenke miljø, og at dette skal løses ved at hver enkelt av oss skal kjøpe miljøbil, sortere avfall og betale CO2 kvoter. Da vil alt bli så bra. Mon tro om det er løsningen?
Økonomiske system
Den store miljøsynderen er verken deg eller meg, bilen, biffen, båten eller ferien din. Den store miljøsynderen er markedsliberalismen (kapitalisme, konkurranseutsetting, det frie marked, etc), som for alvor gjorde sitt inntog rundt 1980 da vi gikk fra politisk styrt økonomi til økonomisk styrte politikere. Før den tid hadde vi såkalt planøkonomi.
Planøkonomi er en økonomi hvor politikere styrer de økonomiske forholdene, som fast rente, aksept av tariffavtaler som regulerer arbeidsmarkedet, kontroll med pengeflyt ut og inn av landet, politisk fastsatt strømpris, med mer. Også kalt velferdsstaten, altså en statsform hvor man yter etter evne og får etter behov. Velferdsordninger er universelle, i betydninger at alle har rett til å benytte seg av samfunnets goder i motsetning til såkalt behovsprøvning. Politikere av folket og valgt av folket regulerer det vi kaller vår velferd, ikke minst med fagbevegelsen som vesentlig bidragsyter. Det skal ikke være lommebok eller bekjentskaper som er avgjørende for om du får helsehjelp, bruker en vei eller skrur på komfyren. Velstanden og velferden var aldri så høy som i planøkonomiens gullalder på 1970-tallet målt i BNP (bruttonasjonalprodukt). Dette var også tiden hvor de aller fleste husstander klarte seg med én inntekt.
Markedsliberalisme
Markedsliberalisme er en samfunnsøkonomi som bygger på prinsippet om at markedet er den beste styringsmekanismen. Dette er muligens riktig på det som tradisjonelt var markedet, nemlig den store åpne plassen i en by eller et tettsted hvor lokale produsenter solgte sine varer.
Markedsliberalismens store frontfigurer var Margareth Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA. Her hjemme fikk vi Kåre Willoch. I korthet resulterte denne tankegangen i første rekke et frislipp av kredittmarkedene, avregulering av kjøp og salg av bolig, og etter hvert såkalt konkurranseutsetting av offentlige tjenester, herunder infrastruktur, og rundt 1990 fri flyt av kapital over landegrensene. Mantraet er at fri flyt av kapital er forenlig med et fritt samfunn, altså demokrati, og mange tenker nok i dag at kapitalisme og demokrati går hånd i hånd. Da er man i grunnen ganske så historieløs. Demokrati er ensbetydende med folkestyre, ikke pengestyre, som kapitalismen i bunn og grunn er.
Det er to områder hvor markedsliberalismen har blitt tydelig og problematisk for folk flest. Det ene er boligmarkedet, det andre er strømmarkedet. På begge disse områdene har prisene flydd i været. Markedet fungerer egentlig ikke, i betydningen at det gir mennesker adekvate muligheter til å kjøpe bolig til overkommelig pris, men det fungerer utmerket for alle de kapitalistiske ulvene som til stadighet melker systemet.
Så observerer vi også at vi har fått langt flere rike mennesker i vårt samfunn, og langt flere fattige, naturlig nok. Bolig er ikke lenger et sted hvor mennesker skal bo og leve, i dag er det et investeringsobjekt. Strøm er ikke lenger et «produkt» som er til for at vi alle skal få lys og varme, men noe som rike investorer skal tjene mest mulig på.
Over en lav sko ser vi at de aller fleste varer og tjenester i dagens samfunn ikke lenger er der for at din og min hverdag skal være god, men for at noen få skal tjene mest mulig penger.
Ved stortingsvalget 2005 stod kampen blant annet om privatisering av norsk vannkraft. Sosialdemokratene vant valget mye grunnet sterkt press fra fagbevegelsen om at vår felles vannkraft skulle forbli i offentlig eie. Fortsatt er det mange politikeres oppfatning at vannkraften også er en vare som skal ut på det åpne markedet. Fremtiden vil vise hvordan det går, men én ting er sikkert – jo mer privatisering, jo mer forsøpling av både kropp og sjel.
Vi antar at mange som leste artikkelen i forrige nummer om Hopienes tanker allerede nå er i ferd med å se sammenhengen med dagens politikk og de problemer verdens befolkning står overfor. Vi må imidlertid innom enda et utslag av markedsliberalismen før vi begynner å trekke konklusjoner. De som følger sånn noenlunde med i nyhetsbildet vil det siste tiåret hørt mantraet «vekst i økonomien.» Gro Harlem Brundtland, som for øvrig var den som signerte loven om frislipp av kapital over landegrensene, innførte uttrykket «bærekraftig utvikling.» Høres fint ut, ikke sant? Men er det egentlig det?
Overgangen fra planøkonomi til markedsliberalisme førte som nevnt til frislipp av kredittmarkedet. I prinsippet kan hvem som helst låne ut penger til hvilken som helst rente, til hvem som helst og i hvilket som helst land. «Alle» kunne låne penger, og det gjorde de da også. Dette førte på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet til rekordøkning i boligprisene. Som kjent endte dette i vår nyere tids største boligkrakk på begynnelsen av 90-tallet. Mange ble sittende med massiv gjeld selv etter å ha solgt sine boliger. Renten steg til nærmere 20 prosent. Hvem tjente på dette? Jo, de som satt med investeringer i låneinstitusjonene, de ble plutselig eiere av mange hus som de senere solgte med god fortjeneste, samt dem som hadde god råd til å kunne kjøpte vilt og hemningsløst opp boligene som vanlige folk ikke hadde råd til å beholde. Ta tiden til hjelp og selg med god fortjeneste. Nøyaktig det samme skjedde i USA under finanskrisen nå nylig.
Under finanskrisen hørte vi ofte politikere si at det var finansøkonomien som var rammet, ikke realøkonomien (for definisjoner; se ramme). Hvor mange vet egentlig hva dette innebærer? Vet man at finansøkonomien ikke er en del av BNP? Vet man at den tidligere omtalte «veksten» omfatter finansøkonomien og ikke realøkonomien? I gamle dager var disse to størrelsene omtrent like. I dag er realøkonomien (BNP) på god vei ned, mens finansøkonomien er på vei opp, og det er det siste som gjør at vestlige politikere snakker om velstandsøkning, men unnlater å fortelle at man ikke kan likestille velferd og velstand.
Liksompenger
Finansøkonomien er i korthet låneøkonomien, altså hvor mye «liksompenger» som er i omløp. For det er liksompenger vi snakker om. Når du låner penger i en bank, har ikke banken disse pengene. De taster beløpet inn på skjermen, og vips kan du kjøpe hus. Til gjengjeld må du underskrive et gjeldsbrev. Det er altså din arbeidskraft som blir belånt med pant i din bolig, og det uten at lånegiver noen gang har hatt disse pengene. I tillegg betaler du renter for penger som ikke finnes. Hvordan kan banken gjøre dette? Jo, de låner penger av en annen bank som heller ikke har penger, som låner av en tredje pengeløs bank, som låner i en privat sentralbank (USAs Federal Reserve, diverse europeiske sentralbanker) som trykker penger etter eget forgodtbefinnende, som igjen eier multinasjonale selskaper, som igjen for eksempel eier ditt lokale busselskap, eller hvis de får det som de vil, også våre vannreserver som brukes til å produsere din strøm. For hvert eneste ledd i denne kjeden må det ligge en fortjeneste, helst i form av renter, men også i form av en antatt økt verdi på aksjer som er selskapets «formue.» Dette er grunnen til at et selskap kan være verd to milliarder den ene dagen og fire den neste. Verdien på et slikt selskap har ingenting med hva de produserer eller hvor mye bygninger og annet er verd. Verdien er kun satt i forhold til hva man antatt kan forvente av fortjeneste i fremtiden. Dette er selvsagt å sammenlikne med et korthus; det står helt fint inntil noen nyser og korthuset faller ned.
Politikere snakker altså om vekst, velsigner konkurranse og «markedet,» mens sannheten er at BNP jevnt og trutt går ned i alle vestlige land, mens finansøkonomien går jevnt og trutt opp – i hvert fall inntil finanskrisen satte inn for et par år siden. I klartekst betyr dette at reelle verdier som din arbeidskraft, kunnskap, bolig og samfunnets råvareressurser, samt verdien av tjenester, blir mindre og mindre verdt.
Konsekvensen av kasinoøkonomien
Vi nærmer oss Hopiindianernes spådommer og tanker rundt vår tid, men vi er ikke helt i mål ennå. Markedsliberalismen fører i korthet til at vi forsøpler planeten. For at finansøkonomien skal fungere, må du og jeg forbruke mest mulig på kortest mulig tid. For å få til det må det «produseres» dårligere og dårligere tjenester og varer som ikke holder mer enn kort tid slik at du må i butikken igjen og handle samme vare på nytt eller kaste en ellers brukbar vare fordi det ikke lønner seg å reparere.
Under finanskrisen måtte selv daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) offentlig kringkaste behovet for at vi måtte begynne å bruke penger igjen, i betydningen gå i butikken og kjøpe ting vi egentlig ikke trenger eller som går fort i stykker, slik at vi må gå nok en tur i butikken. Det er dette som fører til «vekst,» som igjen gjør at finansøkonomien ikke går over ende. Det er denne veksten som fører til forsøpling av planeten, som igjen er hovedårsaken til forurensing, forgiftning av matjord, utnytting av fattige mennesker og økende forskjeller mellom fattig og rik.
Søppelbergene på jorden er et kjempeproblem. Det er så stort at man faktisk ikke vet hvordan det skal løses. Da tar man en kontrollert avsporing og kaster seg over enkeltmennesket og forlanger at vi skal betale mer skatt i form av CO2-avgift og internasjonale klimaavtaler som i prinsippet er en overføring av nasjonal styring til en internasjonal «verdensregjering.» Les gjerne utkastet til avtalen under klimakonferansen i København, der står det svart på hvitt. Det fokuseres på klimaet i stedet for det virkelige problemet som er overforbruk, forsøpling og forgiftning av vår jord.
Forurenser biler?
«Alle» ser jo at klimaet endres. Biler spyr jo ut CO2, så det må jo være en sammenheng. Eller? FNs klimapanel sier det er en sammenheng. FNs klimapanel består ikke i hovedsak av forskere, men av politikere. Det er en kjent sak at forskeres innvendinger mot FNs klimarapport ikke finner veien til mediene. Drivhuseffekten, som det siktes til, er fortsatt kun en teori som er «sannsynlig,» men overhodet ikke bevist. Det faktum at også andre planeter i solsystemet blir varmere, blir heller ikke debattert. At jordkloden har hatt mye mer CO2 i atmosfæren i tidligere tider, blir også dysset ned.
Så kan man selvsagt si at det er bedre å være føre var enn etter snar. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Dette er årsaken til at det nå anbefales å kjøpe «miljøbiler» som Toyota Prius, og å isolere husene med 30 cm Glava i stedet for 15 som var den gamle standarden. Vel og bra. Men stopp en halv.
Ting lager jo ikke seg selv, verken isolasjon eller biler. Biler skal produseres. En stor amerikansk undersøkelse viser at hvis man tar med CO2 utslipp gjennom hele produksjonslinjen, altså fra du graver ut jernmalmen til bilen kasseres etter ti år (gjennomsnittlig levealder på dagens biler) så blir Toyota Prius slått av bare én bil, nemlig Audi A8. Omregnet til liter pr mil forbruker Audien ca 28 liter (ja, du leste riktig – 28 liter) og Priusen 26,5. Beste gutten i klassen var faktisk Jeep Wrangler (den gamle modellen) med et omregnet forbruk på 4,5 liter. Tallene er gjennomgått og kryssjekket av en norsk journalist.
Kristin Halvorsen slår også et slag for såkalt økoturisme til for eksempel Peru, med fly, som gir et CO2 utslipp tilsvarende et halvt års bilkjøring. CO2, klimakrise? Hvis CO2 var så «farlig,» kunne vel politikerne i det minste gjort noe der det var mulig å få til noe. Kutt ut tullete flyreiser, stimuler i stedet til bilturer i norsk skog og mark, sett ned billettprisene på den CO2-frie jernbanen og sørg for gratis parkering på statens grunn. Vips, så har man fort og effektivt redusert utslippene.
Den beste miljøpolitikk er å ta vare på det vi allerede har, men slikt er selvsagt ikke bra for «veksten.»
Vi har her benyttet eksempler og gitt forklaringer hovedsakelig fra norske forhold. De samme tendenser gjør seg selvsagt også gjeldende i resten av verden. Etter at Ronald Reagan gjennomførte frislippet av finanskreftene i USA på 1980-tallet, sier 70 prosent av den amerikanske befolkning at de har fått mindre å rutte med. Vi ser også hvor finanskrisen har rammet hardest, nemlig i USA, som nå sliter med en astronomisk utenlandsgjeld og en stadig økende fattigdom. Spørsmålet er hvor i all verden skal dette ende!
Hva gjør vi?
Dessverre er det slik at det ikke finnes noe fasitsvar på et slikt spørsmål. En ting er sikkert, vi kan ikke forvente at våre folkevalgt vil gjøre noe. Med unntak av partiet Rødt, er samtlige partier for den politikken som føres i dag, ikke bare for den, de ønsker å videreføre den, ikke minst i forhold til målet som er medlemskap i EU. Et slikt medlemskap er ensbetydende med opphør av nasjonalstaten. Allerede i dag er det mange toneangivende jurister som mener at selv EØS-avtalen bryter med norsk grunnlov på flere vesentlige punkter. Norske politikere sørger for seg selv med gullkantede pensjoner og særdeles gode lønns- og arbeidsvilkår. Dette kan bare bety at de mener seg viktigere enn den befolkning som har valgt dem. Slike politikere trenger vi faktisk ikke.
Opp gjennom historien har det vært mange eksempler på at eliten i samfunnet tviholder på både posisjoner og opparbeidete fordeler. Det har alltid vært vanlige folks opprør som har endret utbytting og fattigdom, aldri politiske kuvendinger. Det vil si at atter en gang er det opp til deg og meg å endre samfunnet til et som ivaretar alle.
Slaget om makten
Det viktigste «slaget» vil stå om makt. Slik det er i dag er det den rike eliten som har kontrollen, det er økonomi som sitter i førersetet med alle sine slagord som får oss til å tro dem. Det er ikke en elite som skal ha styring, det er vanlige folk som skal styre. Det er det som ligger i begrepet demokrati. Slik det er i dag har vi faktisk et kapitalistisk diktatur, men fordi de fleste har tak over hodet og mat på bordet (også kalt brød og sirkus), så gjør vi ikke noe med situasjonen.
Men en ting er sikkert og det er at verdensøkonomien er bygget på verdier som ikke finnes. Hva da når dette bryter sammen, for det kommer det høyst sannsynlig til å gjøre. Forvarslene har vi allerede fått i form av finanskrise, økende forskjeller mellom fattig og rik, flere boligkrakk, økende utstøtning fra arbeidslivet og flere og flere som må leve på stadig lavere offentlige ytelser. Enkelte menneskers higen etter kortsiktig gevinst og personlig rikdom styrer faktisk verden, enkelt sagt. Derfor er den eneste måten å få til endring på, at vi våkner, ser vanviddet og handler i tide.
Vi minner om Red Crow som sier at vi helt har glemt at vi er av jorden og har forbindelse med alt som lever. Den manglende respekten for alt liv er hovedårsaken til problemene vi har i dag. Jorden tåler uendelig mye, og å dra tilbake til steinalderen er overhodet ikke nødvendig. Vi vil komme langt bare vi endrer vår bevissthet, stanser tullete forbruk og igjen stikker fingeren i jorden for å vite hvor vi er.
Her er forslag til noen punkter (sett med norske øyne, men selvsagt gjeldende for alle nasjoner):
Skaff deg informasjon
Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre er å orientere oss. Alt for mange av oss vanlige mennesker vet faktisk alt for lite om hvordan ting fungerer. Det er vår plikt som medmennesker å sette oss grundig inn i styre og stell, og ikke bare overlate det til eliten, slik som i dag. Vi er helt sikre på én ting, og det er at hvis mange nok var klar over vanviddet og faktisk valgte å sette seg inn i noen av de forhold som blant annet er nevnt i denne artikkelen, ville mye vært annerledes. Først når vi er mange nok som sier nei, vil de med makten måtte gjøre noe. Husk også at historien viser oss at samfunn som ender med å bli styrt av en elite med privat agenda før eller senere må gi fra seg makten. Dessverre ender slike maktovertakelser alt for ofte med vold og lidelse, og dessverre også i totalitære regimer. Slikt må vi for enhver pris unngå. Handler vi i tide vil det da heller ikke være nødvendig med utidigheter.
Hva kan du gjøre?
Mange bekker små utgjør som kjent en stor å (elv). Her er noen enkle forslag til hva du kan endre i din hverdag:
- La være å kjøpe den frosne fisken som har vært i Kina for filetering. Gå heller til fiskehandleren. Kort og godt, benytt det lokale næringsliv.
- Lær deg å reparere hullet i buksen fremfor å kjøpe ny. Det er da for dumt at moten tilsier opprevne bukser mens du kaster en bukse med hull.
- Utsett innkjøpet av ny bil så lenge som mulig. Finn en rimelig lokal mekaniker som er flink nok til å gi deg et problemfritt bilhold. Lær deg enkelt vedlikehold selv. At en ny bil alltid er sikrere bil, er bare tull. Det er vedkommende bak rattet som er ansvarlig for sikkerheten.
- Lær deg konservering av mat, og kjøp en enkel kokebok fremfor å handle dyr ferdigmat.
- Har du hage? Sett poteter og grønnsaker. Har naboen epler som bare hives? Spør om å få dem. Det blir selvlaget, vellaget og økologisk godt syltetøy.
- Gjør dine kommunepolitikere dumme disposisjoner? Lag demokratisk folkeopprør og få dem til å endre sin politikk. Hvis ikke det hjelper, dann bygdelister.
- Raser det en veitunnel? Det er da vi ikke må gi oss før noen tar ansvaret i full offentlighet.
Slik kan vi holde på med forslag, men vi antar du har sett tegningen for lengst. Og det beste med det hele er at det skal så utrolig lite til for å oppnå store endringer. Og hvis du nå lurer på hva i all verden en slik artikkel som dette har i et blad som Medium å gjøre eller hva dette har med spirituell utvikling å gjøre? Nei forresten, ingen lurer på det!
Vi er her på jorden bare noen få vintre før vi går til åndeverdenen!
0748 dager
Vi er her på jorden bare noen få vintre, så går vi til åndeverdenen! Denne overskriften er et sitat av Floyd «Red Crow» Westerman (1936–2007), en av Hopi-indianernes «eldste».
Chief Oren Lyons, en Iroquois fra Onondaga-reservatet nord for New York, sier: «Det finnes en rettighetslov i FN, det burde vært en ansvarslov.» Utsagnene er hentet fra en liten videoserie som vi tilfeldigvis fant på nettet. Overskriften på serien er – fritt oversatt – «amerikanske urfolks profetier». I disse Hollywoodske 2012-tider ble vi nysgjerrige på hva slike profetier kunne inneholde. Vi ble gledelig overrasket.
Medium ønsker å se litt nærmere på hvordan noen indianere i USA ser på vår tid, hva de i tidligere tider har sett vil komme, og hvordan dette passer sammen med den hverdagen vi i Vesten generelt, og Norge spesielt, erfarer.
NB: Se video på slutten av innlegget. Her er et intervju med Floyd «Red Crow» Westerman.
Skjæringspunkt
Overalt hvor man ferdes i alternative kretser i disse dager, kommer spørsmålet om 2012 opp. Altså mayakalenderens slutt, for å si det enkelt. Ifølge diverse bøker og utsagn slutter kalenderen 21. desember 2012. Spekulasjonene rundt hva dette kan bety, har florert i mange år, og kulminerte i Hollywoods episke film «2012» høsten 2009. Her var det lagt opp til megakatastrofer, store fysiske omveltninger på Jorden samt mange døde.
Andre snakker om at 2012 er året vesener fra andre planeter vil vise seg på Jorden, og noen mer edruelige nettsider snakker om et bevissthetsskifte – altså en endring i menneskehetens energivibrasjon. Den siste tanken er jo selvsagt mest komfortabel, og har derfor ganske mange tilhengere.
Hva som er hva oppe i alt dette, skal vi ikke spekulere i, fordi ingen vet med sikkerhet hva mayaene mente med sine kalendere. Ja, det var mange av dem. 2012-tidspunktet er hentet ut fra bare én av dem. De som husker sin historie, vet at det meste av mayaenes skriftlige nedtegninger ble tilintetgjort av europeernes herjinger. I ettertid var det en og annen europeer med samvittighet som ble bevisst galskapen og etter beste evne forsøkte å samle overlevende mayaer som kunne huske hva som hadde stått nedskrevet. Det vi vet i dag, er for det meste et resultat av nynedskrivinger fritt etter urfolkets hukommelse. Om dagen i det hele tatt er 21. desember 2012, hva som skal skje, og om noe liknende (hva nå enn det er) har skjedd før, vet vi med andre ord altså ikke.
Red Crow sier (fritt oversatt): «Tiden utvikler seg hele tiden. Det er tider for utvikling, tider for renselse og tider for fornyelse. Først kommer renselsen, så fornyelsen. Vi er meget nær dette skjæringspunktet nå.»
Fordelen med slike spådommer er at det ikke er vanskelig å si seg enig i dem. Enhver som fortsatt har litt evne til selvstendig tankegang igjen, vil kunne komme opp med samme konklusjon som Red Crow. Forskjellen er at disse utsagnene er hentet fra en spådom og ikke minst historiefortellinger som har gått i arv gjennom generasjoner.
Red Crow sier videre at de ble fortalt at de skulle se Amerika komme og gå. «Amerika dør innenifra. Årsaken er at menneskene har glemt sin åndelige kobling til moder jord, glemt instruksjonene som forteller hvordan man skal leve på moder jord.» Dette er heller ikke vanskelig å si seg enig i. Åpner man øynene, er forfallet overtydelig. Det spesielle er at Red Crow siterer spådommer fra en tid lenge før den hvite mann kom til Amerika.
Hopi-indianerne tror at hvis man ikke forstår hva det vil si å være spirituelt koblet mot Jorden og leve et åndelig liv i pakt med moder jord, vil man ikke klare seg gjennom prøvelsene som ligger foran menneskeheten. I tidligere utgaver av Medium har vi snakket om buddhistenes zenvers om å hugge ved og bære vann på veien mot opplysning. Antagelig er Hopiene og buddhistene på samme kurs.
Verdens styres av profittjag
Vi har hørt det før, kapitalismen fører til verdens undergang. De fleste av oss tenker at konkurranse er sunt, for det forteller jo mediene oss hele tiden. Konkurranse er bra, da holder prisene seg stabile. Jommen sa jeg smør. I disse dager er det mange i Midt-Norge som skjønner hvilken løgn dette er når de ser strømprisen mangedobles.
Mediene siterer ekspertene som om igjen og om igjen forklarer at årsaken til økte strømpriser er markedet. Det er for lite kraft, derfor går prisen opp. Meg bekjent har ingen journalist stilt spørsmål ved dette utsagnet, bortsett fra partiet Rødts leder Torstein Dahle i et debattprogram på radio. De økte strømprisene har selvsagt ingenting med mangel på kraft å gjøre. Prisene øker fordi politikerne vil ha det slik. De har, uten å spørre oss, latt strømforsyningen og prisene i Norge bli styrt av markedskreftene. Nå skal vi ikke bare betale for produksjon av strøm samt avgifter, vi skal også fylle lommene til aksjeeierne. Det som en gang var et selvfølgelig fellesgode produsert av våre felles eide vannressurser, er i dag blitt en vare på kapitalens alter. Har dette noe med indianske spådommer å gjøre? Gjett om.
Oren Lyons påpeker det fantastiske faktum at blant verdens 100 største økonomier, er 49 av dem nasjoner, mens 51 er multinasjonale selskaper. Da sier det seg selv hvordan verden styres – først fortjeneste, og hvis det er noe igjen, kanskje litt velferd for mennesker og miljø.
Red Crow påpeker at vann og luft er hellig og tilhører alle. Skal du holde deg frisk, må du drikke rent vann. Så enkelt er det. Da Columbus kom til Amerika, kunne man drikke vann fra alle kilder i naturen. Hadde man fortsatt å leve på indiansk vis, kunne man drukket vann hvor som helst den dag i dag. Slik er det ikke.
Red Crow sier: «Vårt DNA er det samme som treets DNA. Det vi puster ut, puster treet inn, og omvendt. Vi har en felles skjebne med treet.» Alt i naturen henger sammen, det kan se ut som våre ledere har glemt dette.
Det er i sannhet ikke bare Amerika som dør innenifra. De samme temaer gjelder for vårt eget land. Vi er helt sikre på at hvis vi tar en samtale med vårt eget urfolk, samene, om disse temaer og utsagn fra Crow og Lyons, vil det for dem være gammelt nytt.
Et eksempel på hvor langt vanviddet har kommet. Når en nasjon har så god råd at innbyggere lar store verdier bli ødelagt i ren latskap, er det på tide å rope et kraftig varsku. Verdien av denne båten kunne sikkert ha gitt mat til ganske mange ganske lenge i et fattig land. Dessuten er et slikt syn trist med tanke på den respektløshet eieren har overfor ting jorden har gitt ham.
Sunn fornuft vs. økonomisk profitt
Oren Lyons påpeker viktigheten av å bruke sunn fornuft når avgjørelser skal tas. I indiansk tradisjon skal den som til enhver tid er leder og har ansvaret, tenke syv generasjoner frem. Det er hver generasjons ansvar å se hvem som er de naturlige lederne, og sørge for å gi dem skikkelig opplæring i ansvar og moral. Det vil alltid komme en tid hvor man har bruk for nye ledere, og da er det viktig at de som blir det, føler og vet hvilket ansvar som hviler på deres skuldre.
Er det slik at vår egen norske skole er et godt eksempel på hvordan ta vare på dem med lederegenskaper? Dessverre. Norsk skole stiller ingen spørsmål lenger, men bare gjentar hva «myndighetene» har bedt dem om å gjenta. Uenighet er greit – så lenge det foregår innenfor på forhånd definerte rammer. Hvis man er elev i 9. klasse og stiller kontroversielle spørsmål ved etablerte «sannheter» om svineinfluensa eller CO2, blir man fort uglesett.
Det er etter vår mening direkte umoralsk å sende nyfisket torsk med fryseskip til Kina for opptining og rensing for så å fryse fisken ned igjen og sende den tilbake til norske butikker. Hvem har ansvaret for oppdragelsen av dem av våre ledere som godkjenner slikt vanvidd? Oren Lyons ville sagt at en slik leder ikke bruker sunn fornuft, men er styrt av økonomisk profitt. Vi kunne ikke vært mer enig.
Det påstås å være liten strømkapasitet inn til Bergen, noe som for øvrig i praksis ble motbevist tidligere i vinter under kuldeperioden. Bergen klarte seg helt fint. Men på grunn av at noen mener de ikke klarer seg, må det bygges ny strømforsyning. Den er på ramme alvor planlagt å skulle legges i luftlinje over Hardangervidda. Ja, du leste riktig. Våre ledere mener det er en fornuftig løsning. Er det sunn fornuft som er regjerende i slike menneskers hoder? Nei, selvsagt ikke.
Enhver forstår at å ødelegge Hardangervidda bokstavelig talt er helt på vidda. Men «enhver» blir ikke lyttet til i slike spørsmål. Det er noen andre som tar avgjørelsene, som regel uten vår viten og vilje. Som Oren Lyons sier: «Slike handlinger vil i tiden som kommer, vise seg meget dyrekjøpte.» Underforstått: De som er ansvarlige for idiotien, må betale for den.
Lojalitet til ledere
Antagelig har alle folkeslag og nasjoner en solid innebygget lojalitet til sine ledere, men når ledere gjør tåpelige ting, når skal fornuften til vanlige mennesker stoppe dem? Først må vi starte med å forstå at vi alle har sunn fornuft. På engelsk heter dette «common sense», direkte oversatt «vanlig sans», altså noe alle har. Man må bare lære å bruke den.
Oren Lyons husker en av de eldre høvdingene som satt i rådet grunnet noen dumme handlinger noen tenåringer hadde gjort. De unge ble spurt om hvem som var leder i kameratflokken, og hva denne hadde foretatt seg. Det viste seg snart at de blindt hadde fulgt det denne lederen hadde foreslått. Høvdingen sa da at man ikke skal følge en leder i ett og alt, man må bruke sunn fornuft. Man ville vel ikke fulgt en leder som ba alle hoppe utfor en klippe uten sikring? Nei, selvsagt ikke. På sett og vis er vi alle våre egne ledere i den betydningen at vi har et ansvar for å tenke selv.
Hva gjør vi så, når ledere og politikere gjør dumme ting? Jo, vi velger dem stort inn sett igjen. Vi følger etter dem som om vi var en saueflokk, fordi vi tror, kanskje, at de kan så meget bedre enn oss, for vår indoktrinering tilsier det. Lærte vi noen gang i skolen å stille kritiske spørsmål ved det bestående? Stiller journalister de viktige og kritiske spørsmålene i dagens samfunn? Svaret gir seg selv.
Våre ledere snakker om forurensning og foreslår å doble drivstoffprisen. Samtidig bruker statsministeren privatfly til klimakonferansen i København, mens en enslig forelder i Tinn blir moralisert fordi det brukes privatbil i stedet for den ene bussen som kanskje går den dagen.
Vi blir alle bedt om å kildesortere, men sunn fornuft tilsier at det er bortkastet energi i den store sammenheng (jf. ny rapport fra SSB). Det man burde gjøre, er selvsagt å kutte ut all emballasjen og stimulere til lokalt produserte varer og tjenester.
Det er en gåte hvorfor ledere som vil ødelegge naturen i effektivitetens og profittens navn, får lov å fortsette, år etter år etter år.
Er det for sent?
Uansett spådommer om endetid, katastrofer, sult og elendighet – er det for sent å gjøre noe med situasjonen? Tja, antagelig får man litt ulike svar alt etter hvem man spør. Det er uansett en kjensgjerning at verden produserer masse fjas som ingen trenger, gjerne på en måte som tilsier at vi må bytte ut produktene hele tiden. Ingen trenger ny mobiltelefon hvert år, for eksempel. Visste du for øvrig at det for noen år tilbake ble benyttet fiber fra cannabisplanten (hamp) i Levis-jeans? Resultatet ble at buksene ble for holdbare, så cannabisen forsvant. Dette siste eksempelet her får stå som en markør over det kapitalistiske vanvidd.
Årsaken til at verden har blitt et eneste stort marked, er at noen ønsker å bli rikere og rikere. Problemet er at rikdommen ikke er bygget på reelle verdier, men på gjeld. Det er grunnen til at vi stadig hører at det må være konstant vekst i økonomien. Veksten er ønsket, ikke fordi den er nødvendig for et godt liv for alle, men fordi at i et markedsliberalistisk system er dette den eneste måten å skaffe mer penger på. Kjøper man aksjer, er det som regel med lånte penger fra en utlåner – som også låner penger, som i sin tur har lånt pengene, og så videre. Hvis det da mellom hvert slikt låneledd er en ørliten fortjeneste, går alt bra. Det kan da se ut som at samfunnet har store verdier hvis vi ser på tallene og teller med alle lånene, men de reelle verdiene begrenser seg kun til den lille fortjenesten mellom hvert ledd. Hvis det blir svikt i denne lille fortjenesten, vil systemet fort bli utsatt for en dominoeffekt, som blir forsterket hvis långiverne begynner å miste tilliten til neste långiver.
Dette er i bunn og grunn årsaken til finanskrisen – og det beste bevis på at kapitalisme ikke er løsningen. Dessuten forutsetter kapitalismen produksjon av varer som ikke varer. Jo mer holdbar en vare er, jo mindre fortjeneste, og jo mindre villige er låneinstitusjonene til å taste nye fantasillioner inn på sine dataskjermer.
Med andre ord, et slikt system kan ikke vare evig. Det er forurensende og amoralsk med varer vi ikke trenger, varer som ikke holder, banker som ikke har pengene de låner ut, og så videre. Kombinasjonen av dette er det som fører oss raskere og raskere mot stupet. Det er ikke oppfinnelser i seg selv – biler, datamaskiner, nye komfortable løsninger i de tusen hjem – som er så farlig. Det er det at tingene ikke er befestet i reelle verdier, som er problemet. Du ville aldri kastet en mobil som virket uansett, eller en bil du ikke fikk slitt ut, ville du vel? Blir en slik gjenstand tatt vare på, er den heller ikke noe stort miljøproblem. Og her er vi ved Oren Lyons hovedpunkt.
Ikke for sent å snu
Lyons er av den oppfatning at vi ikke har forseglet vår endelige skjebne. Han tror det er både tid og mulighet til å snu, slik at overgangen mellom renselse og fornyelse kan bli så mild som mulig.
Han forteller om et foredrag han holdt, hvor ledere av store bedrifter ble spurt om de ikke kunne bremse utviklingen. Svarene var at det ikke var mulig. Hvis de gjorde det, ville ikke aksjeeierne være fornøyd, og de ville bli sparket fra sine stillinger umiddelbart. Det er altså en allmenn oppfatning at det er aksjeeierne som er det store hinderet for en omlegging av forretningsverdenen til en mer miljøbevisst og mindre profitabel forretningsførsel.
En av lederne ble i tillegg spurt om han hadde barn. Jo da, vedkommende kunne bekrefte det. Han hadde også barnebarn. Det var da Lyons lurte på når han sluttet å være forretningsmann og i stedet ble bestefar. Den stakkars mannen hadde dessverre ikke noe svar å komme med, i hvert fall ikke i plenum. Vi får håpe at lønnkammeret fikk mannen i tale.
Vi deler inderlig disse vise amerikanske indianernes utsagn og kloke funderinger. Vi er også av den oppfatning at det ikke er den fysiske jord som står i umiddelbar fare, men menneskets sjel. Vi har blitt et forbrukende egodyrkende folkeferd som er i ferd med å glemme hvor vi kommer fra, hva som er vår spirituelle arv, og hvem som er våre nære slektninger.
Det verste er at det sannsynligvis ikke skal så mange endringer til i hverdagen før en ødeleggende utvikling bremses kraftig opp. Men det er klart, de rikeste vil nok merke det mest, både i lommeboken og i den makt som blir redusert betydelig.
Vi vil i våre bønner be for at moderasjon, reelle verdier, solidaritet og samhold igjen kan være rådende verdier i vårt samfunn. I motsatt fall tror vi dessverre at Red Crow får rett; vi vil ikke tåle overgangen, de av oss som ikke skjønner og føler hva det vil si å være i spirituelt skjebnefellesskap med moder jord.
Løsninger?
Å redde menneskets sjel fra den materielle og kapitalistiske fordervelse er den viktigste åndelige ting vi kan gjøre i disse dager. Snur mennesket, kommer kjærligheten tilbake, og når den er på plass, vil vi kunne begynne å leve i en balansert symbiose med kloden vår.
Det er mange ting vi kan gjøre for å snu situasjonen. Det viktigste rådet er nesten å gjøre det motsatte av hva politikere sider. Mange av «statens» såkalte miljøtiltak er i bunn og grunn best egnet til å hente inn flere skatte- og avgiftskroner, ikke til å gjøre miljøet bedre. Dette blir et tema for neste utgave av Medium, hvor vi også skal se nærmere på alternative økonomiske systemer.
Et eksempel på hvor langt vanviddet har kommet. Når en nasjon har så god råd at innbyggere lar store verdier bli ødelagt i ren latskap, er det på tide å rope et kraftig varsku. Verdien av denne båten kunne sikkert ha gitt mat til ganske mange ganske lenge i et fattig land. Dessuten er et slikt syn trist med tanke på den respektløshet eieren har overfor ting jorden har gitt ham.
Se hele intervjuet med Floyd «Red Crow» Westerman her!
Kan man stole på synske?
4809 dager
De siste årene har det dukket opp stadig flere som kaller seg synske og klarsynte. Før hadde vi Anna Elisabeth Westerlund og Marcello Haugen, nå har vi en hel flora av klarsynte. Noen er aktive og tilbyr sine tjenester på teletorget, andre bruker klarsynet i forbindelse med healing eller andre typer alternativ behandling som mediumskap, kanaliseringer og husrensinger som fjerner sjeler som ikke har funnet veien til lyset. Hva er det egentlig som ses? Hvordan gjør man det – og, ikke minst, hvordan skal man kunne stole på informasjonen?
For i det hele tatt å forstå hva det vil si å være synsk, må man først se litt på hvordan mennesket oppfatter verden vi lever i. Detaljer om dette er omtalt og beskrevet i flere artikler i Medium, men én ting er sikkert: Mennesket er på mange måter fanget i det vi kaller en femsanseverden. Generelt har mennesket vanskelig for å fatte at det finnes noe utenfor det vi oppfatter med øyne, ører, nese, smak og hud.
Tradisjonell vitenskap er da også en sterk pådriver til å underminere ethvert fenomen som ikke kan måles med tilgjengelig måleverktøy. Det kan nesten se ut som at «noen» er svært påpasselige med hvem som blir ansatt i ledende vitenskapelige roller. Hver gang et underlig fenomen bringes til torgs, er representanter for det etablerte raskt på pletten til å diskreditere enhver forklaring som ikke kan foldes innunder det tradisjonelle syn.
Shakespeare
Som et eksempel på dette kan vi vise til et program som nylig gikk på NRK1 hvor amatørkryptografen Petter Amundsen mente han fant bevis på at det ikke var Shakespeare som skrev de berømte skuespillene som er overlevert i hans navn. Gjennom dekryptering av ulike koder gjemt i manuskriptene kan nordmannen vise til at det var Francis Bacon som skrev det Shakespeare er blitt kreditert for.
En engelsk professor i emnet avviste (selvfølgelig) teoriene som det reneste sludder. Men hva var det denne professoren presterte å lire av seg som argument? Jo, han sa følgende: «Vi vet det var Shakespeare som skrev Shakespeare, fordi det er hans navn som står som forfatter på skuespillene.» Meget vitenskapelig konklusjon, med andre ord.
Tenk at man slipper unna med slikt vrøvl i vår såkalte opplyste tid. Mange slike saker har vært oppe til debatt i de siste årene, og nesten hver gang kommer «vitenskapen» med tilsvarende argumentasjon. Hvordan Snåsamannen ble behandlet av den samme garde har tidligere vært behørig omtalt i Medium.
Det som er litt kjedelig i dette, er at allmuen tradisjonelt har blitt indoktrinert med at «vitenskapen» selvsagt har rett i det meste med det resultat at det ikke lenger er nødvendig å tenke egne tanker etterpå. Synd, for det er på høy tid å våkne fra dvalen, folkens! Uansett er det den virkeligheten som «vitenskapen» presenterer, som er de fleste menneskers virkelighet, og det er med dette som utgangspunkt vi må forstå hva synskhet er, fordi synskhet tilhører en annen virkelighet enn den etablerte. Synskhet blir umulig å forstå hvis vi skal fortsette å tro at mennesket kun har fem sanser. Når så er sagt, er denne skribenten helt sikker på at en gang i fremtiden vil «den sjette sans» være en like selvfølgelig del av alle menneskers hverdag som det å snakke sammen er det i dag. «Vitenskapen» vil også om kort tid stå overfor fenomener som de ikke lenger kan bortforklare med tøv fordi vanlige mennesker ikke lenger vil akseptere å bli løyet for. I ethvert land finnes det vitenskapsfolk som vet, vi vet bare ikke om dem ennå.
Den sjette sans
Den sjette sans, også omtalt som intuisjon og magefølelse, er utgangspunktet for all klarsynt virksomhet. Den kommer til uttrykk på ulikt vis, men kilden er alltid den samme. Alle mennesker har denne sansen, og den er for alle klar til å brukes. Hinderet er altså ikke en manglende sans, men at intellektet og indoktrineringen har fått for stort fotfeste.
Alle har vi sikkert erfart å vite hvem som ringer før vi tar av røret, og ofte er det en vi nettopp har tenkt på. Sensitive mennesker kan også på forhånd vite om ting som kommer til å skje. Mange værer at partneren er utro uten at det er noen synlige tegn, andre kjenner bare på seg at det er viktig å ta den veien og ikke den veien, for dagen etter å lese i avisen om en ulykke på veien de ikke tok. Alt dette er utslag av den sjette sans.
Noen ganger gir sansen ekstreme utslag. En gang oppholdt min mor seg på badet da hun med ett hørte meg skrike i fortvilelse et sted utenfor. Hun slapp det hun hadde i hendene og løp ut på altanen. Der så hun meg henge og dingle etter hendene på utsiden av gelenderet, smilende og leende uten tanke for det jeg utsatte meg selv for. Hun fikk tak i meg og løftet meg tilbake på riktig side. Skriket hun hadde hørt, var ikke fra mine stemmebånd. Det hører med til historien at dette var i fjerde etasje. Min mors sjette sans reddet rett og slett livet mitt.
Vanskelig tilgjengelig?
Mange opplever altså sin sjette sans glimtvis, klart og tydelig, men like fullt kun i korte sekunder av gangen. Bevisst å forsøke å gjenta tilgangen er for mange nesten umulig. De gangene «vanlige» mennesker har tilgang til sin sjette sans, er altså når intellektet er opptatt med noe helt annet. Dette gir en tidsmessig kort inngangsport for den sjette sans, fordi informasjonen hentes fra en helt annen vibrasjon enn det våre fem sanser forholder seg til.
Det er fort gjort å tro at den sjette sans er begrenset eller liten eller avkortet fordi den så sjelden viser seg, men dette er ikke riktig. Den sjette sans er uendelig, rett og slett. Det eneste som kan «begrense» den, er individets manglende gjenkjenning av hva som «tas inn». Det er altså ikke selve informasjonen det er noe feil med, men dekodingen.
Dette er for øvrig en «felle» mange synske og klarsynte går i, men det kommer vi tilbake til. Den enkleste måten å forstå den sjette sans på, er å sammenligne drømmer om natten. I drømme både hører, ser og lukter vi i tillegg til å gå og løpe, kjenne regn og kulde. Alt dette skjer mens vi vitterlig ligger stille i senga uten at noen av inntrykkene er til stede i fysisk forstand.
Dette beviser to ting. Det ene er at det faktisk er mulig å høre noe som ikke gir lyd fra seg, se det usynlige og kjenne seg våt av regn som ikke er der. Det andre er at det ikke er sansene i seg selv som gir inntrykk, men hjernenes evne til å dekode hva sansene forteller oss. Kort og godt – det vi oppfatter som virkelighet, er ikke virkelig, det er hva som dannes av lesbar informasjon i hjernen, som er virkeligheten.
Filmen «The Matrix» er skremmende nær sannheten i sin beskrivelse av den menneskelige eksistens. Filmen omhandler en virtuell verden hvor mennesker holdes fanget uten å vite det. Dette gjenspeiler Platons hulelignelse, som går ut på at om man har levd hele livet lenket i en hule og kun ser skygger på veggen foran seg, hva ville man da kalle det man ser på veggen? Svaret er «virkeligheten», og det er dette «The Matrix» spiller på – hva om virkeligheten ikke er virkelig!
Hvis det er hjernen som er hjernen bak hvordan vi oppfatter vår eksistens, så betyr dette igjen at vi kan velge virkeligheten vi vil ha. Virkelighet er ikke noe endelig som vi er underlagt av Gud eller andre mennesker, men noe vi selv bestemmer. Den dagen vi skjønner og kan gripe omfanget av dette, er vi fri fra fangenskapet det er å være overlatt til en virkelighet laget av andre.
Men noe er i ferd med å skje. Flere og flere er av uvisse årsaker i ferd med å våkne opp i disse tider, og heldigvis…
Å være synsk vil si å kunne lese informasjon gjennom «sløret». Det er ikke alltid like lett å orientere seg i dette «landskapet». Det kan sammenliknes med fjellandskapet på bildet. Du må se lenge på det før du får med deg all informasjonen. Så gjenstår det å finne ut hva som er vesentlig, og hva som ikke er det. For at du skal kunne vite det, kommer det personlige aspektet inn, og man må sette seg selv til side. Men hvilket landskap er det vi ser? Man skal være uhyre godt orientert i skandinavisk geografi for å vite det, eller tilfeldigvis ha vært på akkurat dette stedet. Slik er det også med den informasjonen man kan få med synske evner. Det gjelder å være orientert og ikke overlate noe til gjetning eller tilfeldigheter. Stirrer du deg blind på en ting, mister du fort noe annet av syne. Ser du kun snøen til høyre på bildet, mister du kanskje fjellene i det fjerne på venstre side.
Spesielle evner
Er noen født med spesielle evner? Ja og nei. Vi har alle evnene til å se det usynlige og høre det uhørlige, men noen kommer inn i dette livet med bedre kontroll og oversikt over sin intuisjon eller sjette sans enn andre. Hvorfor er mer uklart, men mennesker med sterkt fremtreden sjette sans ender ofte opp med en del fellestrekk. Mange har slitt på skolen, mange ender opp alene med vanskeligheter i kjærlighetslivet, mange ender på uførepensjon, mange har vært utsatt for uhyrligheter i barndommen, mange sliter med eget selvbilde, og overraskende mange er kvinner. Det som slår meg, er at H.C. Andersen neppe skrev eventyret om den stygge andungen uten grunn. Mange synske er rett og slett mistilpasset, de kjenner seg ikke hjemme her og har havnet – som Sigbjørn Obstfelder, en av Norges første modernistiske forfattere – på feil klode. Kunstnere er for øvrig av samme «familie» som synske, men har valgt å fortrenge sin kunnskap til fordel for et kunstnerisk uttrykk.
Mange synske og klarsynte har også drevet med det samme i tidligere liv og er på denne måten mer trent i å lese forbi sløret enn mange andre. Verdenshistorien er full av historier om hekser og trollmenn, spåkoner og urtekoner. Mange levde alene i en eller annen skog, og det er nok slik at mange av disse i dag har søkt tilflukt her i nord.
Skandinavia har en større overvekt av mennesker med synske evner enn mange andre steder på kloden sett i forhold til folketallet. Mange katarer (en religiøs gruppe som levde i Sør-/Mellom-Europa på 1200- til 1300-tallet og nærmest ble utryddet av paven) har i dag inkarnert spesielt i Norge. Hvorfor Skandinavia er så populært for synske hekser og trollmenn, kan forklares med at vi har tradisjon for naturfolk, samt at nærheten til naturen er vanskelig å unngå, og ikke minst er det få mennesker her. Vi må ta i bruk alle krefter for at samfunnet skal gå rundt. Da får man heller leve med at noen av oss er litt skrullete, altså en større aksept for rariteter og mangfold.
Deaktivert DNA
Trening fra tidligere kan altså være en av forklaringene på at noen har sin intuisjon mer fremtredende enn andre, men det er nok neppe hele forklaringen. En annen forklaring er at mennesket en gang var fritt og gikk inn og ut av dimensjonene, inn og ut av det fysiske, etter egen fri vilje. Det var den sjette sansen som var hovedsansen, og uansett hvor flinke de var de som genmanipulerte oss i sin tid, så var det umulig å fjerne alt som har med den sjette sansen å gjøre. Det ville være det samme som at vi ikke kunne eksistert.
Tenk etter selv. Hvor ofte er ikke intuisjonen utslagsgivende for hva du gjør, gjerne i kombinasjon med intellektet, men likevel? Når brukte du sist kun tankene til å ta en avgjørelse? En annen ting er at vi ikke kan elske uten en sjette sans. Uansett hvor mye du kan om hjernen eller naturvitenskapen – kjærlighetsevnen til mennesket finnes ikke manifestert i den fysiske kroppen. Den ligger i det som kalles søppel-DNA (det kalles slik fordi vitenskapen ikke har skjønt noe av det ennå). DNA er som kjent bare et speilbilde av vårt energireservoar og hovedbevissthet som ikke ligger i denne dimensjonen, men i en parallell dimensjon. Søppel-DNA er tidligere aktivt DNA som ble satt ut av spill av dem som kom hit for sin egen vinnings skyld, også kalt Annunaki (les om dette i bøkene til Zecharia Sitchin). Dette DNA-et er bare deaktivert i betydningen gjort så utilgjengelig som mulig uten at evnen til kjærlighet gikk tapt – en drivkraft må vi jo ha, og dette skjønte disse entitetene. Her ligger også kilden til det vi i dag kaller klarsyn, synskhet eller intuisjon.
Så er naturen ofte viselig innrettet, det som er gjort av en av Universets skapninger, kan gjøres ugjort av det samme Univers. Verden er i dag i endring, dette er en villet endring, vi kan ikke lenger tusle rundt i halvmørket og slå hverandre i hjel. Det er på tide å reise videre. Universet bidrar med sitt, og sakte, men sikkert åpnes flere og fleres «søppel»-DNA, det reaktiveres bit for bit. Det skal bli artig å se hvor dette ender.
Synskhet i praksis
Mange synske jeg har snakket med, er opptatt av å lære å skjelne hva som er hva av det de ser. Særlig viktig er dette for dem som i stor grad beskjeftiger seg med å hente informasjon fra energier/sjeler som ikke lenger er i vår fysiske verden. Det er fort gjort å bomme både på informasjonen og ikke minst intensjonen til dem som vil formidle noe gjennom en synsk kanal.
Her gjelder det å være ydmyk og ikke gå ut over det man erfaringsmessig er helt sikker på stemmer. Man løper ikke maraton etter flere år i sofaen med dårlig kosthold og null mosjon. Da kommer man i høyden 200 meter, og resten av løpet foregår i ambulansen. Skal man ta i bruk sin sjette sans, gjelder det samme. Den må trenes, eller for å være helt korrekt, tolken må trenes, og tolken det er ditt mentale jeg, herunder intellektet.
En annen ting å være klar over er at ikke alle kan gjenkjenne alt. En andreklassing på barneskolen har lært tall og bokstaver, men viser du sjuåringen en ligning fra 10. klasse, vil han kunne lese tallene og bokstavene, men ikke skjønne sammenhengen. Mange synske går i denne fellen. De kjenner igjen de enkelte elementer i det de ser, men sammenhengen er uforståelig. Faktisk er det sånn at en slik sammenheng kan fremstå som begripelig på ett plan, mens det egentlige budskapet fortsatt er utilgjengelig for den som ikke har treningen inne.
Hva er det du ser?
Man ser kun det man har referanseramme til å kunne se. Viser en mekaniker frem et hvitmetallager, vil den ukyndige se farge og form, men ikke funksjon og eventuell slitasje. Eller hva ville du tro hvis du kom gående gatelangs og fikk se to menn legge en kvinne i bakken? Den ukyndige vil se to voldsmenn og et uskyldig offer, den kyndige vil se to sykepleiere som gjør det eneste riktige overfor en psykisk ustabil person. Ikke mulig å se forskjell på, tenker du. Jo da, tegnene er tydelige for den som vet å se. Slik kunne vi fortsette med mange eksempler. Det viktigste er at man lærer å kjenne sin begrensning, først da er det rom for utvikling, fra det kjente til det ukjente.
En annen vesentlig ting er at all informasjon som tilstrømmer planeten vår i disse dager, sendes på samme måte og over det samme «båndet». Du kan sammenlikne dette med en gammeldags radio med rund søkerknapp og en pil som beveger seg over en skala med mange navn og nummer. Alt er innenfor det samme senderbåndet, men innenfor her igjen er det inndelinger, eller nyanser om du vil. Det sendes på mange språk, og informasjonen er høyst mangfoldig. Hvis du ikke kan russisk, vil en stopp på den russiske delen av skalaen være ganske meningsløs, i hvert fall hvis du er ute etter informasjon. En stopp på en vitenskapskanal kan kanskje gi forståelige ord og uttrykk, men kan du ikke faget vil ikke informasjonen gi mening.
Det er her viktigheten av referanseramme kommer inn. Det er ikke nok «å ha evner» som mange uttrykker det, og så tro at alt du da oppfatter med disse evnene, er for deg å bruke eller forstå. Mye informasjon er faktisk kodet og ikke ment for alle og enhver, noe informasjon forstås best hvis man tuner seg inn på litt høyere frekvens enn der man først var. Noe informasjon er faktisk snappet opp av uautoriserte energier og deformert og skadet, men fremstår likevel som forståelig. Den som bedriver synsk virksomhet, må være klar over disse forhold, og stadig utvide og arbeide med egen referanseramme slik at feil og feiladresseringer kan bli avslørt.
Det er samtidig slik at selv den beste kan bli satt ut av utenforliggende omstendigheter. Signalene fra «den andre siden» skal tross alt hentes inn i en bioelektrisk organisme, nemlig hjernen til den synske. Her foregår alt med små elektriske impulser. Det er lite som skal til før et signal svikter eller blir feilsendt. Noe av dette kan vi styre ved å slå av mobiltelefoner, trådløse nettverk, fjernsynsapparater og liknende. Andres energier, stedlige vortexer (jordiske energiansamlinger), spøkelser og tidligere tiders fastbrente energier er ikke fullt så lette å holde styr på. Mange synske som skal finne ut av ting på et åsted for eksempel, kan fort bomme. Ikke fordi informasjonen man får tak i, er feil, men fordi århundret kanskje var feil. Man tok inn noe som også har hendt på samme sted, men som ikke var det man i utgangspunktet var ute etter. Derfor må synske få lov til å stille noen spørsmål, slik at de kan peile seg inn på det man faktisk var ute etter. Husk at det alltid er vanskelig å tidfeste ting når man forholder seg til tidløse energier.
Oppstegne mestere
Det har de senere år kommet mye litteratur hvor noen hevder å kanalisere en oppstegen mester. Disse mestere heter aldri Lars, Gunnar, Ursula eller Bob, men har av en eller annen grunn enten navn som hører hjemme i Star Wars, eller indiskinspirerte navn. Noe av dette er helt sikkert relevant og vesentlig informasjon, men mye av det er nok i beste fall desinformasjon. Vi skal se litt nærmere på hvorfor. Ha i bakhodet det som står over om referansegrunnlag.
Dessverre ser det ut til at altfor mange tror at bare noen har gått ut av dette fysiske liv, så besitter sjelen nærmest guddommelig kunnskap. Vi skal være klar over at mye tyder på at den matrix vi lever under her på jorden, også omfatter det astrale plan, også kalt den fjerde dimensjon. Det betyr i praksis at sjelen til et menneske som har dødd, ikke har kommet lenger etter sin død enn til venterommet som astralplanet er før neste liv står på trappene.
Astralplanets «nedre del» er også planet for spøkelser og det vi litt folkelig kan kalle onde ånder. Astralplanet er innenfor matrixen – vårt programmerte univers. Her er det så viselig innrettet at når man stiger ut av kroppen, blir man møtt med lys og kjente og kjære fra livet som nettopp er ferdig levd. Det er fort gjort å tro at man da har kommet til en slags evighet hvor alt er opplyst, sannheten er uendelig, og alle spørsmål vil bli besvart. Matrixen er ikke laget av guttunger med livlig fantasi, men av meget kalkulerte krefter hvis eneste oppgave er å hindre menneskeheten å skjønne hvordan tingene henger sammen.
Dette høres jo lite lystelig ut, men løsningen er enkel. Forstå at det er nettopp slik når du lever her, og du vil ikke bli «lurt» når kroppen er en saga blott.
Vanskelig å avsløre
Mange såkalte oppstegne mestere befinner seg nettopp, uten å vite det, på astralplanet hvor det er ganske lett å nå igjennom til den fysiske virkelighet vi lever i til daglig. En sensitiv person vil fort kunne tro at det er en mester de har «på tråden», og følgelig ønske å formidle budskapet, gjerne i form av en bok.
Hvordan avslører vi hva som er hva i dette? Slikt er selvsagt vanskelig, og ikke finnes det noen fasitsvar heller, men i min verden er det grunn til en smule ettertanke ved to signaler. Det ene er hvis budskapet er lite konkret og stort sett av lys- og varmetankegangen. Da er sannsynligheten stor for at det er astral informasjon som er blitt tilgjengelig. Et annet signal å se etter er om en forfatter får en slags gurustatus som igjen fører til en uanstendig inntekt. Det er aldri galt å tjene gode penger, men et sted går grensen. Typisk for slike guruer er at de slutter å snakke med enkeltmennesker, og kursene eller foredragene fører til at en kveld gir en inntekt som er på linje med årsinntekten til en norsk minstepensjonist. Det høres kanskje litt snerpete ut å forholde seg til slikt på denne måten, men verden er nå engang slik at ikke alt er lys og varme. Det finnes mange negative krefter som gjør uheldige ting, og dette skal vi ikke stikke under stolen, vi skal heller bidra til å avdekke det slik at man kan handle i henhold til det. For mye penger gir også for mye makt, og makt korrumperer lett. Mennesker som følger maktmennesker, mister fort seg selv.
Epilog
Intuisjon, magefølelse eller synskhet er noe vi alle har, det er ikke forbeholdt noen få, selv om noen få liker å fremstille det slik. Det er heller ikke slik at noen er mestere og andre ikke. Vi er alle mestere på et eller flere plan, for vi kommer alle fra den samme kilden. Det er også klokt å lære seg forskjellen på kunnskap og klokskap. Husk at visdom ikke er noe annet enn bevisstgjøring av selvfølgeligheter. Ethvert individs vei hjem begynner alltid i individets hjerte, altså i kjærligheten, som er det som i det hele tatt gjør at vi lever.
Enhver veileders oppgave, synsk eller ikke, er å vise sin klient nettopp dette. Det finnes ikke riktige handlinger, det finnes bare mennesker som handler riktig i henhold til seg selv. Og skulle du være så heldig at du kan forstå informasjon som kommer til deg gjennom sløret, gi den videre med varsomhet, vel vitende om at det kan tenkes at det er noe du ikke har forstått fullt ut. Og hvis du som klient er hos en synsk som viser seg ikke å klare oppgaven slik du skulle ønske den dagen, vit da at enten er det noe som forstyrrer «sendingen» akkurat da, eller så er informasjonen av en slik karakter at det ville vært hjerteløst å formidle den.
Å være synsk er ingen spøk. Vi lever med informasjon vi ikke kan formidle, hver dag, enten fordi vi har sett noe man «liksom» ikke skal se, eller fordi det ikke er gitt tillatelse til å formidle. Mange ganger er også informasjonen i «sendingen» av en slik karakter at man rett og slett ikke makter å forholde seg til den. Da skrur man av så lenge det går inntil sløret igjen trekkes til siden og man igjen blir nødt til å se. Å stenge helt av over tid går rett og slett ikke. Samtidig ligger det velsignelse i å vite at det finnes en vei hjem, så kronglete den enn måtte være.
Den fortapte sønn
1837 dager
Den fortapte sønn – eller den fortapte datter. Bibelen er full av slike kjente historier, eller lignelser som teologene kaller dem. Vi ser nærmere på enkelte av de mer kjente historiene fra Det Nye Testamentet, hva de har betydd for vår tids livsanskuelse, og hvordan de fungerer i dagens verden. Overskriften viser til en historie som spesielt har opptatt denne skribenten, og som samtidig er en av de mer kjente.
Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no
Vi er vår historie. Dagens virkelighetsforståelse er intet mindre enn et resultat av våre forfedres gjøren og laden, herunder oppfatningen av hva Gud måtte mene om dette og hint. Religion er vel det enkeltfenomen som har påvirket oss mennesker mest. Gud forteller hva vi skal gjøre, hva vi skal tro og hva som er rett og galt. Hele spekteret er dekket fra vugge til grav.
Problemet med dette er troen på at det er Gud som har talt, at det er hans rene og uforfalskede mening og oppfatning som kommer til uttrykk gjennom for eksempel Bibelen, og ikke Bibelens lakeier; prestene. Hvor uhildet forfatterne av Bibelen var vet vi heller ikke, vi vet ikke en gang hvem som har skrevet tekstene som i dag utgjør Bibelen. Uansett har denne boken vært (og er?) det enkeltelement som har bidratt mest til å forme vår vestlige kultur.
Et par eksempler: Homofili var forbudt ved lov inntil 1970-årene, forbudskilde var Bibelen. Kvinnelige prester var uhørt inntil Ingrid Bjerkås ble ordinert som første kvinnelige prest i Norge i mars 1961. Årsak; Paulus ord om at kvinner ikke skulle tale i forsamlinger. Bibelen er også årsaken til manglende likestilling, misforståtte velgjerninger overfor medmennesker og ikke minst oppfatningen at lidende mennesker ikke har noe å bidra med til samfunnet.
Eliten styrer
Noe av det som er mest fremtredende i alle vestlige samfunn, både historisk og i nyere tid, er oppfatningen om at noen mennesker er likere enn andre. Det har til alle tider eksistert en elite, noen få mennesker som tror seg viktigere og bedre enn alle andre, og ikke minst tror de seg rett til å gjøre med andre som de vil. Om de er konger, lorder, keisere, dommere, jarler, forretningsmenn eller ansatte på likningskontoret spiller liten rolle. De utøver en makt som er i egen interesse før «vanlige folks» interesser i det hele tatt er diskutert.
Ikke alle Konger og keisere, eller offentlig ansatte likningsfunksjonærer er slik, selvsagt, men leseren skjønner likevel poenget. Alle vestlige samfunn har en elite, som jevnt over har det bedre og mer makt enn andre. Bibelen er medvirkende til dette i historien om den fortapte sønn, så da begynner vi med den.
Den fortapte sønn
Denne historien, eller liknelsen, er i korthet historien om en av to sønner som tar ut forskudd på arv og bruker opp dette på unevnelige ting, angrer seg og kommer hjem til farsgården. Her blir det stor glede og lykke, den flotteste kalven slaktes og det holdes stor fest til ære for den sønn man trodde var fortapt. I mellomtiden har den andre sønnen hele tiden utført sin plikt, deltatt i gårdsarbeidet og alltid vært til stede for det felles beste. Han reagerer på farens jubel og kritiserer sårt at han selv ikke en gang har fått lov til å holde fest for vennene sine, og nå når den amoralske sønnen kommer tilbake for å be om pent vær, så skal selv gjøkalven ofres. Den pliktoppfyllende sønnen får ingen god forklaring på farens valg, annet enn at man alltid skal glede seg når noe en tror er tapt kommer til rette (fritt gjengitt fra Lukas 15, 11-31).
I kirkelige kretser mener man at her er bonden symbolet på Gud, og at historien (liknelsen) viser at Gud blir glad når syndere vender om, samtidig settes en strek over tidligere handlinger. Ved første øyekast er det meget trøst i slikt. Det er vederkvegelse i troen på at man blir tilgitt, ikke minst at det er Vårherre selv som tilgir. Tro på en slik trøst bærer i seg en forutsetning, og det er at hvis man ikke vender om (som det jo heter i folketeologien) så er man fortapt. Så hvor kommer denne «innsikten» fra, altså tanken om at Gud er en fordømmende skikkelse? Dette er jo i direkte motsetning til tanken om at Gud er kjærlighet. Mulighet til fordømmelse har lite eller intet med kjærlighet å gjøre. Da kan man jo finne på å vende om i ren frykt, noe historien viser at mange har gjort. Religionenes historie er mer fylt av frykt, sorg og fordømmelse enn av kjærlighet og lys.
Skille mellom Gud og mennesker
Problemet med slike liknelser er at de tar utgangspunkt i folks vanlige liv for å beskrive Gud og hans (hennes) tildragelser. Kristendommen har et sterkt skille mellom Gud og mennesker, Gud er alt, mennesket intet, Gud er fri for synd, mennesket er syndig av natur, altså en slags iboende ondskap. På bakgrunn av dette virker det helt meningsløst å skulle bruke historier fra menneskers daglige virke til å beskrive Guds tanker og motivasjoner. Det som derfor i praksis skjer, er at mennesker forholder og relaterer seg til historiene alene og ikke til det bildet de eventuelt er ment til å være på Gud. Liknelsesfunksjonen opphører derfor å gi mening.
I historien om den fortapte sønn blir derfor budskapet: «Den som dummer seg ut, uansett hvor lenge og med hva, skal tilgis og opphøyes når denne plutselig kommer på «bedre» tanker. Den som er den daglige sliteren skal ta til takke med det som tilhører hverdagen, og glede seg når ens neste tar til vettet.» Dette kjenner vi jo igjen, ikke sant? Det finnes nok av historier i aviser og TV om kjendiser som egentlig er fylliker og konemishandlere som har sett lyset og blir restituert av allmuen. Det klappes når de ankommer scene eller show, alle smiler og uttrykker hvor fantastisk det hele er. Det verste er at slikt kan gjentas og gjentas av den samme kjendis. Ingen snakker om ofrene som ligger strødd i kjølvannet av et slikt menneskes handlinger. Slikt er ikke annet enn fremdyrking av en elite på vanlige sliteres bekostning, med full støtte fra Bibelen.
Slikt legitimerer at noen skal ha langt bedre betalt for sitt arbeid enn andre, noen skal få bo langt finere enn andre, og noen skal kunne gå på dyre restauranter både titt og ofte, mens andre må ta til takke med Grandiosa. Ikke nok med det, vi skal i tillegg glede oss over disse menneskers rikdom og lykke. Den som ikke gjør det blir til alt overmål ofte sett ned på. Maken til forkvaklet menneskesyn skal en lete lenge etter.
Mener vi at det ikke skal være tilgivelse? Selvsagt ikke, men det får da vitterlig være grenser. Liknelsen om den fortapte sønn har i sannhet ført til mye lidelse for mange mennesker.
Den gylne regel
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem (Matteus 7, 12). Hvorfor? Fordi det er loven og profetene. Ingen mer forklaring enn det, kun loven og profetene. Denne så u-gylne regel har ført til mye moralisme, innblanding i privatliv og press til å utføre ting man egentlig ikke vil.
I praksis vil dette si at hvis du ønsker en spesiell ting til jul, så kjøper du den og gir den bort. Hvis du ønsker at noen skal ringe deg, så ring noen. Om de ønsker en telefon er helt underordnet. Hvis du er selvpiner, så bli sadist, satt på spissen. I familien finner vi fedre som skulle ønske at de ble fotballspiller i stedet for ingeniør, følgelig skal sønnen spille fotball, eller mor ønsker å gå i fargerike klær uten fasong, og prakker det samme på sin datter.
Moralen i Den gylne regel har ført til mye lidelse og urettferdighet, igjen for vanlige folk. Moralen tilsier nemlig at samfunnet med Bibelen i hånd kan be deg om å gjøre ting du egentlig ikke vil. Regelen er basis for alt lovverk, som følgelig blir ganske så tilfeldig alt etter som hvem som skriver lovene. Noen i samfunnet (eliten) vil ha vaksine; du må ta vaksine (Folkehelsen har tvangsparagrafen klar). Noen i samfunnet mener at skolemedisin er best, og følgelig brukes det tid på å diskreditere alternativ medisin og lage kvakksalverloven. Hva du faktisk blir frisk av er helt underordnet.
Eksemplene er mange, ikke minst ser vi at sjelden blir befolkningen spurt når en ny lov skal innføres. I Storbritannia innføres 300 nye lover hver dag uten debatt i underhuset, fordi noen (eliten) vil ha det, og følgelig prakker det på allmuen. Tallene fra Norge er ukjent, men vi kan tro at det samme foregår i stor skala også her i landet. Aktuelt nå er det EUs nye datalagringsdirektiv. Motstanden i befolkningen er meget stor, men det er hva noen få stortingsrepresentanter mener som teller.
Hvis man i det hele tatt skal ha noen gyllen regel burde den lyde slik: «Gjør mot din neste det din neste ønsker for seg, så sant det er greit, for deg.» Da først snakker vi om frihet til å tjene en annen, samtidig som en tar ansvar for egne følelser.
Homofili var forbudt ved lov inntil 1970-årene, forbudskilde var Bibelen. Kvinnelige prester var uhørt inntil Ingrid Bjerkås ble ordinert som første kvinnelige prest i Norge i mars 1961. Årsak; Paulus ord om at kvinner ikke skulle tale i forsamlinger. Bibelen er også årsaken til manglende likestilling, misforståtte velgjerninger overfor medmennesker og ikke minst oppfatningen at lidende mennesker ikke har noe å bidra med til samfunnet.
Bjelken og flisen
Hvordan kan du si til din bror: «La meg ta flisen ut av øyet ditt,» når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye (Matteus 7, 3-5).
Overstående bibelvers er ment som en liknelse for at du skal forstå at det å dømme ikke er bra. Fordi mennesker relaterer seg til historier om mennesker, og ikke Gud, vil oppfatningen fort bli at den som ikke har alt i orden ikke har noe å bidra med. Daglig hører vi at en som ikke er lærer ikke kan uttale seg om skole, en som ikke er lege kan ikke uttale seg om medisin, en som ikke er Politi har ikke noe å komme med om veitrafikk. Nok en gang ser vi at Bibelen legitimere eliten. Tåpelig, ikke sant?
Selvsagt har alle noe å bidra med, og det er ikke nødvendig å være ren, feilfri eller ekspert for å kunne bidra, hverken med tanke eller gjerning. Nettopp når noen har noe å slite med i sitt liv kan de være på sitt beste til å hjelpe andre. Det er ikke slik at en narkoman ikke kan hjelpe en som ikke er narkoman, eller en som sliter med angst ikke kan hjelpe en deprimert. Faktisk er det helt motsatt, de beste hjelpere og rådgivere er dem som selv har en «bjelke» i øyet. Fordi de vet hvor plagsomt en «bjelke i øyet» er, vil de ikke ha noen problemer med å forstå plagene en «flis» kan avstedkomme. En annen ting er at noe som kan fortone seg som en «flis» for ett menneske kan fremstå som en «bjelke» for et annet. Ting er relativt. Å ikke skulle dømme noen, er selvsagt en god ting, men å dømme hvem som ikke skal få «dømme» er mildt sagt totalt på siden av realitetene.
Om falske disipler
Dette er et område særlig vi med et alternativt livssyn er opptatt av. Passusen lyder som følger: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» (Matteus 7, 21-23).
Hva er det som egentlig står her? At noen, om enn så ekte, kjærlige og velmenende skal måtte vike fra Gud fordi man ikke har fulgt Guds vilje? Man må altså først vite hva Gud vil med en før man begynner å gjøre gode gjerninger, skal vi tro Bibelen. Hvordan skal man så vite hva som er Guds vilje? Skal man lese Bibelen for å finne det ut, lytte til prester, sin egen samvittighet, eller hva? Se, dette står det intet om.
Guds vilje er liksom noe man bare skal vite hva er, først. Så kan man gå ut og gjøre gode gjerninger. Bibelen skiller altså på gjerninger, noen er bra og velsignet av Gud, mens andre ikke er det. Eneste forskjellen er altså om man har vært så heldig å avdekke Guds vilje. Om gjerningen er aldri så god, gjelder den ikke, og fører sågar til bortvisning fra Guds rike om den ikke er fundert i dialog med Vårherre selv. Så da vet dere det, alle dere som hjelper både her og der, bidrar med positivitet, stiller på dugnad, lager vafler til julemarkedet på barneskolen. Hold opp med alt sammen, inntil dere vet om det er Guds vilje eller ei.
Hvem som så skal kvalitetssikre at det dere kommer frem til faktisk er Guds vilje, sier soga intet om. Er det ment at det nok en gang er et menneske i form av en prest som skal bedømme om det er Guds vilje som skjer eller ei? Ikke vet jeg, og ikke vet noen annen det heller. Men at religionsutøvere gjennom alle tider har brukt dette Bibelverset til å dømme andres gjerninger som onde, eller «fra Satan» er helt sikkert. Verset legitimerer rett og slett at noen få (eliten) er de som skal bedømme hva som er rett eller galt i denne verden, herunder kanskje også hva som skal være pensum i skoler og på universiteter.
En god gjerning er en god gjerning, uansett hvilken gud gjerningsmannen eller kvinnen svarer for. En fornuftig og gjennomtenkt tanke er og blir nettopp det, uansett om den stemmer overens med tradisjonell skolekunnskap eller ei, og uavhengig av om tenkeren er rik eller fattig.
Vi er alle fri, egentlig
Som vi ser av disse bibelvers er det mye som tyder på at forfatterne ikke hadde menneskets frihet i tankene da de skrev. Så er det da også slik at vi ikke vet noe som helst om de som skrev dem. Det er antagelser og teorier, men ingen eksakt kunnskap om forfatterne. Det vi kan være sikre på, er at de alle virket innenfor en og samme tradisjon; nemlig at mennesket var underlagt Gud, og hensikten med livet var å følge Guds vilje for gjennom dette oppnå frelse.
Da sitter man igjen med to vesentlige spørsmål; hvem eller hva er Gud, og hvordan i all verden skal vi kunne vite hva som er hans (hennes?) vilje. Den gang som i dag er dette de evige spørsmål for dem som forholder seg til en religion. Den gang som nå ønsker de troende at alle andre også skal mene det samme som dem. Slikt blir det lite frihet av.
Hos verdens urbefolkninger finner vi igjen lite av dette. Her er alle medlemmer av «stammen» like verdifulle, og det elitistiske finner vi lite av. Det vi finner er at erfaring settes høyt i hevd, og blir regnet som livbergende, derav statusen til de eldste i en stamme. Hvordan den kristne religion har behandlet ulike lands urbefolkning vet vi, den er nærmest utradert. Mon tro hva det var som ble opplevd som så truende….
I vår tid ser vi at mennesker som søker å finne helt nye svar på gamle spørsmål stadig oftere blir utsatt for sjikane og latterliggjort. Senest i debatter på fjernsyn om svineinfluensavaksine så vi dette. Representanter for en gruppe som var motstandere av vaksinen ble nesten regelrett lynsjet av representanter for skolemedisinen. Uansett argument ble det ristet på hodet, smilt hånlig eller arrogant holdt opp skolemedisinske postulater. Det interessante var at det ikke en gang ble forsøkt å realdiskutere de argumenter og de faktiske forhold som motstanderne brakte frem. Ser vi dette i lys av de bibelvers som er nevnt i denne artikkel, ser vi klare historiske linjer til at «det korrekte» ikke skal komme fra «vanlige folk», men fra en selvoppnevnt elite, noen få som skal besitte «sannheten», uansett hvor løgnaktig, feilaktig eller sannferdig den måtte være. Man kan da spørre seg hvor mange andre «sannheter» vi forholder oss til hver dag som kanskje heller ikke holder vann, bare man får lov til å få tid og ressurser til å sette dem under lupen.
Bibelen er en viktig byggestein i vår vestlige kultur. Dens postulater og moral gjennomsyrer hele vår lovsamling, moralnormer, skikker og vårt daglige levesett, og ikke minst hvem som skal anses høvelige nok til å inneha maktposisjoner. Når vi ser hvordan historiene og liknelsene kan tolkes, er det kanskje grunn til å sette ytterligere søkelys på det som hviler som grunnlag for vår virkelighetsoppfatning.
Særlig viktig blir dette når vi erfarer at stadig flere alternative utøvere og foredragsholdere også benytter seg av Bibelen som positivt grunnlag for egen utøvelse. Det som da kan skje er at nye tanker og ideer blir mer eller mindre assimilert inn i en allerede foreldet virkelighetsoppfatning. Det er all grunn til å være på vakt mot at dette skjer. Vi er så vant til moralkodeksen som er grunnlaget for all religion at vi ikke tenker på andre mulige forklaringer for at det står det som står, da sover vi fortsatt, og verden i dag trenger våkne mennesker, mennesker som kan bidra med sine tanker og tolkninger på en slik måte at verden faktisk endres. Fra en menneskefiendtlig religiøs forestilling til en åpen menneskevennlig og ærlig virkelighet hvor likhet og kjærlighet ikke bare er ord på et stykke papir, men levende reelle sannheter som medmennesker kan relatere seg til og fritt delta i.
Husk, egentlig er vi fri, egentlig er vi alle like, egentlig har vi alle de samme muligheter og rettigheter til å utfolde oss i kjærlighet.
Vi må bare forstå det!
Katten Lilly og naturvitenskapen
0868 dager
Hjemme hos meg har vi fått et nytt familiemedlem; katten Lilly. Hun er av tydelig blandingsrase, med mange av regnbuens farger, men like fullt av den beste familie. Hun var noen måneder da hun kom i hus, likevel trippet hun fornøyd med halen i været rett inn i hos sine nye gemakker.
I løpet av de nærmeste dagene gjorde vår nye katt seg kjent overalt, og ingenting i huset var av en slik karakter at hun vek unna. Hun fant fort ut hva som var godstolen, og la seg selvsagt til rette der når det var hviletid. Vel så fascinerende er det å iaktta henne når hun skal foreta et noe utfordrende hopp, som fra gulvet og opp på en hylle med bare noen få cm ledig plass. Etter et par forsøk treffer hun som om hun aldri skulle gjort annet. Ingenting er i utgangspunktet umulig i Lillys katteverden. Og det er her vi mennesker har noe å lære.
Mange lesere lurer kanskje på hvordan i all verden denne artikkelforfatteren skal kunne klare å vri seg fra katten til noe alternativt, og jeg lurer i grunnen litt på det selv også, men i dag var det slik at det var katten jeg fikk beskjed om å bruke som utgangspunkt, så da blir det nok bra til slutt. I skrivende stund har Lilly lagt seg vel til rette i sfinxpositur like ved datamaskinen. Hun ser bort på meg med en ganske så selvfølgelig mine, og jeg føler meg i grunnen litt satt ut, men det får så være.
Alternative tanker i media
Det jeg foreslo for meg selv å skrive om, var det alternatives plass i media, så hvor denne katten kommer inn i bildet skal bli spennende å se.
De siste uker har vi kunnet bivåne det under at alternative tanker har fått plass i riksmediene. En gruppe som er imot vaksine har kommet på NRK Østafjells tv-sendinger. Representanter fra den samme gruppen deltok i Tabloid på TV 2 kort tid etter. Programmet på NRK2 hadde både Marianne Behn og Dyveke Winge som gjester, selvsagt sammen med blant annet en skeptiker, men likevel. Hos Skavlan fikk prinsesse Märtha og Elisabeth Samnøy god tid til å utfolde seg. Alt dette i løpet av en tidlig uke i november. Hva er det som er i ferd med å skje?
At en prinsesse kommer på TV er ikke så rart i seg selv. Men at en gruppe som er mot vaksine for svineinfluensa kommer på riksdekkende fjernsyn, det er intet mindre enn et under. Takk til redaksjonen i NRK Østafjells for modig journalistikk.
Siden det nå ser ut til at det er noe mer allment akseptabelt å presentere alternative livssyn og helsesyn i riksmediene, må vi lære oss å smi mens jernet er varmt. Beste måten å gjøre det på er å være forberedt, fordi erfaringen viser at redaksjonene, særlig der hvor det skal være debatt, er utrolig flinke til å innhente skolerte opponenter. Når saken med Snåsamannen fikk mye sendetid var det en gjenganger at det satt en eller annen professor som debattdeltaker. På TV 2s Tabloid skulle en fersk debattant bryne seg mot selveste Karita Bekkemellom. NRKs I kveld hadde hentet inn Lars Petter Helgestad, leder i Humanistisk ungdom. Litt David mot Goliat ble det. Nå vet vi jo hvordan det gikk, og nå skal vi se om vi kan finne noen svake punkter i det etablertes menneskesyn.
Den alternative verden har et forklaringsproblem – enten vi liker det eller ikke. Mon tro om ikke den etablerte vitenskap også har det, bare vi kikker litt nærmere etter. Hvis vi i debatter kan vise til at den etablerte vitenskap også har sine svakheter, kan vi kanskje legge hele den dumme diskusjonen til side og begynne å konsentrere oss om viktige ting, som hvordan oppnå bedret livskvalitet, rettferdighet, sunn økologisk mat for alle og rom for at kjærlighet igjen skal bli den styrende kraften i verden.
Det rette spørsmålet
Det viktigste er ikke alltid å finne det korrekte svaret, men å kunne stille det rette spørsmålet. Min far var på mange måter en klok mann, men dette med mobiltelefoner skjønte han seg ikke på. Gang på gang kunne han sitte med en i hendene (gjerne min), riste på hodet og si; «hvordan er det mulig» – mobilteknologien altså. Jeg forsøkte å få ham til å glemme spørsmålet og heller spørre om hvordan man brukte innretningen. Men min far var alt for fastlåst i sin undring over selve teknologien til at han klarte å se for seg brukens velsignelse. Så fikk han da aldri mobiltelefon heller.
En lege jeg kjenner som en klok og innsiktsfull mann fikk høre om en akupunktør som hadde stilt en diagnose ved å kjenne på pulsen. Diagnosen viste seg selvsagt å være rett og legen ble hengende i spørsmålet om hvordan dette var mulig, det var for ham helt uforståelig at noen kunne kjenne på pulsen og deretter si noe om helsetilstanden til pasienten. Igjen galt spørsmål. Blås i hvordan det er mulig, lær teknikken, gå på kurs, utforsk, søk svaret i stedet for å bli hengende i spørsmålet.
I debatter på TV ser vi ofte det samme; det er de gale spørsmålene som blir stilt, og durkdrevne akademikere gnir seg i hendene på sin retoriske hjemmebane. Hvorfor? Fordi spørsmålene som regel er innefor det etablerte paradigmet – altså virkelighetsforståelsen. Dette blir jo helt feil for den alternative verden som befinner seg innenfor et annet paradigme. Det blir som ateisten som forsøker å avfrelse sognepresten – helt fånyttes.Det rette spørsmålet er ikke hvordan noe er mulig, men at det er mulig. Hvis en pasient er helbredet for sin kroniske sykdom hos en alternativ terapeut, så er vedkommende helbredet. Blir man hengende i oppfatningen at det som har skjedd ikke er mulig, kommer man ikke videre. Tåpelig er det jo, uansett, å benekte at noen har blitt friske når de beviselig har hatt en sykdom tidligere og ikke lenger har symptomer på lidelsen. I stedet for å krangle, bli med den alternative utøveren på jobb og se hva som skjer. Motta selv behandling, kjenn hva som skjer. Vær nysgjerrig på den rette måten, i stedet for å klore seg fast i en etablert og utdatert virkelighetsoppfatning.
Nå skal vi tilbake til katten Lilly.
Katten Lilly ligger i sfinxpositur ved siden av datamaskinen i det jeg skal begynne på denne artikkelen. Som vi ser følger hun megetsigende med, og har nok bestemte oppfatninger av hvordan tingene skal være. Rett og slett en magisk tidsreisende katt.
Bevissthetens sete
Alternativ forskning peker mer og mer i retning av at bevisstheten ikke har sete i hjernen, men et sted utenfor. Hjernen er altså kun en formidler av bevissthet, herunder hukommelse. Tradisjonell vitenskap kan pr i dag ikke peke på hvor i hjernen hukommelsen sitter.
Årsaken er selvsagt at hukommelsen ikke er i hjernen. Det enkle svaret er ofte det beste. Tanken er at det vi fysisk ser rundt oss har en slags komplementær likeverdig del i det vi kan kalle et parallelt univers. I vår verden har tiden en dimensjon, mens det fysiske rom har tre, i denne parallelle verden er det omvendt, tiden har tre dimensjoner og det «fysiske» har en.
Kvantefysikere forklarer dette på en utmerket måte (se kommentarrute). I praksis kan vi beskue dette ved å observere en katt. Når Lilly bruker to sekunder på å forberede seg på å hoppe opp en hylle, og så lande med 100 prosent presisjon etter et hopp på 1,5 meter, kan man begynne å lure. Det skal fryktelig mange kalkulasjoner til for å beregne avstand, muskelkraft, senespenn, vinkel, landingsareal med mer, for å utføre selve hoppet. Det ville sannsynligvis tatt en ingeniør flere dager med de beste datamaskiner for å kopiere kattens regnestykke. Kattens hjernestørrelse tilsier overhodet ikke at en slik utregning er mulig. Så hvordan gjør den det?
Når våre beste alpinister setter utfor en bakke og med finstemt presisjon svinger seg nedover en fjellside, foregår det like mange kalkulasjoner, om ikke flere enn når Lilly skal opp på hyllen. Hvis man med bevisstheten skal komme seg ned fjellsiden går det fort galt. Informasjonen som gjør at alpinisten kommer seg helskinnet ned ligger ikke i hjernen. Den hastigheten neuroner beveger seg med for å gi et signal fra hjerne til muskel er alt for sakte til at alpinisten, eller katten, kan utføre det de gjør. Det er rett og slett ikke mulig, ifølge nyere alternativ forskning.
Katten har den fordel at den ikke behøver å tenke så mye. Katter er mystiske dyr som har kontakt med «den andre siden» i utgangspunktet, og kan etter et par forsøk raskt innhente nok informasjon til å foreta et perfekt halsbrekkende hopp. Alpinisten (og alle vi andre selvsagt) er befengt med en brautende dagsbevissthet, og må øve en stund for at instinktene – eller hva det nå er – kan ta over styringen slik at forseringen av fjellsiden kan foregå uten uhell.
Vitenskapen har ingen god forklaring på den presisjon som må til for å utøve kattens sprang eller alpinistens tur ned fjellsiden. Når tradisjonell vitenskap ikke kan forklare disse fenomener, kanskje den kan bli litt mer ydmyk når noen mener seg helbredet hos en alternativ terapeut? Oppdagelsen av denne parallelle dimensjon som huser en viktig del av oss, kan også være forklaringen på synskhet, muligheten for telepati, lese gjennom tiden og healing. Jeg sier ikke at dette er den endelige forklaring, men et skritt i en retning som det er verdt å bruke tid på, og det fine er at tanken er helt logisk.
Kollektiv bevissthet
I en programserie på NRK kunne vi se mange av naturens undere. Ikke minst fugler i flokk som bedrev den flotteste formasjonsflyving mulig å oppdrive. Det samme under vann, fisker i kjempestimer som plutselig helt synkront skifter retning. Eller krokodiller som i flokk en gang i året oppsøker en elv og mesker i seg sprettende laks. Hvordan vet disse dyrene kollektivt hva de skal gjøre og hvor de skal bevege seg? Ikke har de språk, ikke har de dagsbevissthet, ei heller har de hjernekapasitet som skulle tilsi slike handlinger. Det eneste vi vet er at de kommuniserer på et eller annet vis, men hvordan aner vi ikke. Men likevel skjer det, rett foran øynene våre, vi kan derfor ikke avvise fenomenet.Psykolog Carl G. Jung snakket mye om den kollektive underbevissthet, så fenomenet er ikke fremmed for tradisjonell vitenskap. Når fugler bedriver formasjonsflyging på høyt nivå, må det foreligge en slags kollektiv bevissthet, og/eller kommunikasjon. Fugler og mennesker er laget av samme stoff, sannsynligvis har også mennesker en kollektiv bevissthet, en slags hovedbevissthet vi alle kan koble oss opp mot, bevisst som ubevisst. Vi har jo hørt om massehysteri, kollektiv frykt, mobb som kommer ut av kontroll og i religioner hvor alle tror det samme uten å sette seg inn i ting. Hva da med sykdom? Har vi en kollektiv bevissthet der også kanskje? Noen land har jo mer av en type lidelse enn et annet tilsvarende land? Frykten for svineinfluensa er større i Norge enn i Danmark, og hos oss dør det langt flere. En sammenheng? Ingen vet, og det er poenget. Det er så mye vi ikke vet, og det burde den etablerte vitenskap også ta innover seg.Leger vs alternativ medisin
Typiske skeptikere vil hevde at å gå til en alternativ utøver er direkte dumt og likestilt med å spille hasard med helsen. For, som de sier, det er legene som kan sine ting, de har mange år med forskning bak seg, det er velprøvd og vitenskapelig holdbart. Mon det. Det er ikke mange tiårene siden den vanlige lege måtte melde pass for sykdommer vi i dag ikke anser som noe problem. I særdeleshet gjelder dette betennelser. Antibiotika har revolusjonert legevitenskapen, derom hersker ingen tvil. De har også blitt meget gode med kniven. Akuttmedisinen som krever inngrep har reddet mangt et menneske. Felles for dette er at man ikke reparerer årsaken, men skadene. Det er også diskutabelt om en fysisk skade kan kalles sykdom.
En alternativ utøver finner ikke alltid ut hva som er galt, ikke bestandig klarer man å gi god hjelp heller. Det samme gjelder vel for en lege? Det er mange historier om leger som gjør fatale feil, som ikke klarer å stille en diagnose i tide, eller som direkte feilbehandler. Det er mange tilstander og lidelser som legevitenskapen ikke aner hva de skal gjøre med. Fibromyalgi, muskel og skjelettplager, diabetes, MS, astma og allergi, samt mange kreftformer. Legevitenskapen klarer ikke en gang å ta knekken på et skarve virus, og så mener de seg samtidig berettiget til å harselere med en som kan noe om urter, krystaller, soner eller yogaøvelser? Det er arrogant, i ordets egentlige betydning.
I tillegg vet vi i dag at mange av medikamentene som skolemedisinen ordinerer er det motsatte av helsebringende, spesielt over tid. Særlig gjelder dette antibiotika som viser seg å bli et alvorlig problem fordi bakterier blir resistente over tid, og da er det ingen skolemedisinsk behandling tilbake.
Poenget er selvsagt ikke å diskreditere legene, men å påpeke det faktum at litt mindre arroganse er på sin plass, og at det er et poeng å feie for egen dør før man begynner å feie for andres.
Katters vis
Vår katt Lilly er nok i stor grad som alle andre katter. Nyfiken, leken, uredd og kjærlig. Da hun kom til oss var det ingen tegn på sorg eller forvirring over alt det nye. Hun åpnet sine sanser og gikk løs på oppgaven med å bli kjent, både med stedet og med oss mennesker. Resultatet var at hun raskt ble en del av familien, og av den grunn like raskt kunne begynne å tilføre oss det hun hadde av evner og egenskaper. Det ble med andre ord en slags utveksling mellom katt og menneske. Og her lever vi da, i skjønn forening, to ulike arter med to helt ulike bevisstheter, side om side. Og nå skjønner sikkert leseren hvor jeg vil hen.Når en katt og et menneske kan finne ut av det med hverandre, må da en lege og en utøver av alternativ medisin kunne gjøre det samme. Skolevitenskapen trenger bare å kikke litt på katten, så skjønner de hvordan det skal gjøres. Rett og slett å være åpen og nysgjerrig, uredd og kjærlig. Gå i møte med det man ikke kjenner med en optimistisk og lærevillig holdning.
Det samme må vi gjøre, som er på den alternative siden. Vi må lære oss skolevitenskapens språk og vaner, holdninger og virkelighet. Da først kan vi diskutere på samme bane. Og kanskje kan vi møtes på midtbanen i stedet for å forsvare hvert vårt mål.Lilly, du kjære magiske tidsreisende katt (sitat min sønn), så fikk du vist meg noe i dag også. Kanskje til og med en skolemedisiner kan lese om hva du viser, og neste gang, på TV eller i radio, undre seg sammen med andre «arter» med det felles mål å skape en bedre verden, for alle, men da må man først forstå at intet er umulig.
Den som virkelig har satt seg inn i mye forskning på kvantefysikk og tid/rom teori, er David Wilcock. Han er en meget kunnskapsrik ung mann med et forskersinn mange kunne ønske seg. I tillegg har han et klarsyn av de sjeldne. Jeg anbefaler på det varmeste leserne å bli kjent med hans arbeid. Du finner ham på www.divinecosmos.com.
Du kan også høre dette intervjuet David har gjort med Graham Hancock, hvor de snakker om vår fortid og fremtid.
